man, nerd and legend

Generelt så er jeg litt mot sertifiseringer, tror jeg har skrevet en artikkel om dette tidligere. Men når Mikrotik tilbyr meg å ta første eksamen gratis og uten at jeg behøver å dra på kurs så kan jeg jo ikke takke nei til dette.
–
Så, da var første av seks sertifiserings nivåer gjennomført og jeg er nå “MTCNA”…
Ikke dårlig, har nå gjennomført 55 kurs de siste 10 årene.

Opplæring stopper tydligvis aldri…

Nå skriver jeg artikler og vedlikeholder 4 forskjellige wordpress installasjoner. Og som med alt annet som må vedlikeholdes så tar det tid…

Jeg gleder meg til wordpress virkelig blir “multisite” kompatible…

Forresten, Mikrotik RB800 har nå fått extension kort så du kan utvide den til en liten switch på 19 porter (3 på RB800 og 16 på extension kortet). Greit hvis en kunde plutselig har behov for å utvidere routeren man leverer til ett komplett lite kontornettverk.

Kommer tilbake med mer info om RB800 når første partiet ruller inn på kontoret…

Snøen i Oslo blir aldri hvit uansett om man kjører piggfritt eller ikke. Så denne “piggav” reklamen suger. Jeg tror jeg skal starte en mot kampanje, “piggfritt dreper” for det er like saklig siden veiene har aldri vært sleipere og mange ulykker kunne vært ungått med skikkelige dekk. Dessuten har salt forurensningen aldri vært større.

I serien “det norske helsevesen” har vi nå testet ut enda ett sykehus. Med sin litt blandede bygningsmasse som spenner i fra små koselige mursteinsbygg til store kjemper av bygg som minner om gamle “kraftwerck” i fra øst.

Det totale kaos råder når det gjelder parkering på snødekte internveier og her må man som på de fleste andre sykehus betale en blodpris for å parkere. Inne var det overraskende oppusset og moderne, men det bærer preg å ha blitt brukt en stund. Rommene må deles med flere, dusj og bad deles med flere rom og gir ikke noe videre god score.

Det er når det gjelder mat og kaffe det scores kjempe høyt, mat kan man til en viss grad velge selv og kaffen traktes på skikkelig trakter. Litt sånn som på riksen, men maten er bedre, mens igjen riksen er litt bedre på rom og fasiliteter.

Fortsatt så leder ahus på fasiliteter og kongsvinger på sjarm, en ullevål trekker nok det lengste strået på maten og kaffe.

I morgen gifter jeg meg, må vel kunne si det er ett veiskille i livet. ;-)

Tabbekake er en morsom vri for oss data nerder, der vi på fredag må ta med oss en kake på jobben hvis vi gjør en feil. En gang i mellom må en av oss ta med en kake uten at det har så store konsekvenser for hverken kunder eller andre ansatte, kanskje bortsett fra litt merarbeid for kollegaer og den det gjelder.

Men når jeg ser at sykehuset praktiserer det samme og det står kake på bordet mange ganger i uken da blir jeg skeptisk.

Ok, her er en som har blitt diskutert de siste ukene. Etter å ha opplevd snart 3 sifferet med sykepleiere og 2 sifferet med leger de siste par månedene så har vi opplevd mange forskjellige personligheter og mange forskjellige måter å utføre jobben sin på. Vi må også ha i bakhodet at dette er hvordan vi opplever det, men det er nå en god del andre foreldre som reagerer på ting og tang også.

Hvorfor klarer de ikke å lese journalen når de ikke kjenner pasienten fra før? Ja, jeg veit de har nytt data anlegg som får en god del pepper, men vi snakker om å utføre jobben sin korrekt og uten for mange blemmer. Så nå må vi selv kontrollere at vi får riktige blodprøver, medisiner, i hvem rekkefølge og eller følge med for å hindre feil behandling. Personlig har vi fått bokført en del avvik på behandling av oss og en del veldig uheldige situasjoner som kunne satt oss tilbake flere uker analyse messig. Etter å ha tilbragt nesten hele siste uken på sykehus har vi sett flere andre grosteste tilfeller der feildosering av medisiner har resultert i muligens hjertefeil hos andre barn, eller grove glipper på hygienen i mellom personer som er veldig smittefarlig og barn som har imunforsvar lik null. Prøve mottak somler bort kristiske blodprøver, og når de finner dem igjen så er det plutselig ubrukbare, ikke rart 8-9 timer etter at de ble tatt. Jeg håper virkelig ikke de som analyserer blodprøvene roter like mye, tross alt de er jo ingeniører så de burde jo være glad i rutiner og prosedyrer. Nei, her er det jammen plass for forbedring, god plass..!

Er det rart at vi holde de friske barna vekk fra sykehuset, det er ikke bare en plass for å bli frisk, men jammen med plass for å kunne bli syk også.

Selv kaffen de tilbyr gir jo enhver person magesår.

Arbeidsgiver har forsikret meg mot kidnapping, men summen var skammelig lav for meg. 3000 pr dag eller maks 20 000, mens det å forhandle meg fri igjen har de satt av inntil 1 000 000 riksdaler.

Noe sier meg at hvis man først blir kidnappet så er timesbetalingen jævlig dårlig for meg og jeg må sette min lit til at FARC ikke krever mer enn mill (minus kostnaden med ett forhandler team).

Eller er sjansen for at jeg blir kidnappet forsvinnende liten? Da burde de jo kunne sette summen høyere? Kanskje det er en kamuflert tanke bak om at hvis han blir kidnappet så lar vi han bare bli der? Dog er det betryggende at de har en post som heter Psykologisk førstehjelp med en god slump med penger på, burde vel kvalifisere hvis man har tilbragt 2 år i jungelen i Colombia.

Jeg tror jeg skal være litt på vakt når arbeidsgiver sender meg til en skummel plass.

Jeg har som mange av dere kjenner fotografert aktivt siden jeg var 12-13 år gammel. Deltatt på mang ett kurs og i man en fotoklubb. Jeg har fotografert for fler aviser og til og med vunnet en konkuranse eller to. Men for meg så er det som driver meg som fotograf følelsene som jeg klarer å fremdrive for meg selv eller andre med bildene jeg tar.

I alle år har jeg fotografert livet rundt meg, venner er vant til å bli tatt mye bilder av og arbeidsgiver trekker på smilebånder når jeg i lunsjen blir borte en halv time for å ta noen rå tåke bilder.

Tross alt dette så slår det meg hvor mange minner og situasjoner som ikke er fanget film. Situasjoner som bare er festet i hukommelsen, i noen sammenhenger brent inn for livet og i andre sammenhenger så forsvinner det med tiden.

Det er mang en person jeg i dag skulle ønske jeg hadde fanget på film, ett smil, , ett glimt i øye, svart hvitt, uklar bakgrunn, litt i bevegelse, små uklare detaljer plasserer hovedmotivet i en situasjon, perfekt komponert og med en historie bak både for personen i motivet og meg selv.

Hvorfor tok jeg ikke enda fler bilder, nå som minnen svinner hen og historiene er så langt, langt vekk.

Da vil jeg ønske dere alle ett godt nytt år. Jeg kom meg igjennom julen i ro og mak og har samlet krefter for å ta fatt på det nye året. Masse fine gaver fikk jeg til både jul og andre begivenheter.

Familie bloggen er også oppe og går med litt om livet som en familie, her deler jeg ut personligere ting enn på denne bloggen som både navn og bilder så jeg får droppe å linke i mellom disse bloggene. ;-)

Ellers skal de siste fridagene nå nytes i fulle drag, det skal fotograferes, snekres, konfigurere litt servere, flyttes en del ting og ryddes. Så skal det sosialiseres litt, både med gjester hjem og bort, det skal diskuteres politikk og til og med spilles litt “red allert 3″.

Sånn, da har jeg vært passe kryptisk, så får jeg blogge litt i hver blogg fremover. ;-)

Riktig godt nytt år til dere alle.

Etter å ha vært i isolat nå i over ett døgn har jeg oppdaget en del ting. Jeg har fått mindre luftetid ute av rommet enn norske fanger som sitter i isolat og før jeg kunne forlate isolatet måtte jeg skrubbes med sprit. Luktene som en middels alkoholiker måtte jeg forlate åstedet i ett øyeblikk der gangene var tomme og alle andre syke ble holdt tilbake på rommene sine. Noen minutter ute i frisk luft så bar det tilbake bak luftsluser og i undertrykksrom.

Vel tilbake finner jeg ut at jeg må se på dette på en annen måte, hvis ikke blir jeg nok raskt lei. I grunnen er cellen ehh. suiten ganske fin, jeg har roomservice på alt, multimedia løsning og pc hengene over senga og ikke minst masse masse elektronikk og duppeditter som kan testet, skrues i fillebiter for å se om jeg får satt det sammen.

så, med frisk mot har jeg nå kost meg med “order-in” pizza og kaffe i bøtter og span, levert på døra med dempet lys, en leaterman, laptop, noen spesielt nettverks utstyr fått sjekket ut alt i fra nettverkspunkter, nettverk, routing, sikkerhet, puste maskiner, multimedia center og litt annet snaks.

Dog sitter jeg igjen med 3-4 deler igjen her, men jeg er rimelig sikker på at de fra noe av mitt eget utstyr og ikke pustemaskinen. Og nå skal jeg bare feie opp litt rot her slik at vaktene ehh pleierne ikke ser hva jeg har gjort før jeg bestiller kvelds drammen og en sigar.

I dag har de friske barna besøkt sykt barn på sykehus, dvs, noen “friske” barn som var forkjølet måtte holde en god avstand og mer eller mindre sende telepatiske meldinger over til sykt barn.

Etter en fryktelig kabal, med barn i barnhage, skole, og noen foresatte på jobb og andre på sykehus starter dagen som så mange andre dager før. Senere på dagen ringer legene og ber foresatte innfinne seg på hans kontor asap zulu (as soon as possible og zulu = gmt tid og for oss i norge betyr det for en time siden), Foresatte kjører da 30 minutter med bil for å hente barnehage fra jobben, videre hjem i 15 min, hente to bagger med klær til sykt barn, videre i 15 minutter til skole og så en time til sykt barn på sykehus.

PUH!, hvorfor så kjedelig, jo jeg kommer til poenget, hold ut.

Det var ett eksempel på en kabal som er ganske seig om dagen, så når sykehus besøk var over så skulle “friske barn” og ene foresatte kjøre i 60 minutter hjem. På veien hjem blir plutselig en av “friskebarn” som er “litt” forkjølet med hosteanfall noen vedkommende har hatt noen uker uten at heksedoktorene ved det lokale helsestasjonen kunne se noe galt i det når de rørte i kaffegruten sin.

Hostingen tiltok og ble stadig verre.

En rask tanke for igjennom hodet til foresatte og trodde at det var den smarteste tanken i hele verden, at sykt barn må jo innom legevakten for å få sjekket dette, men hva med å ta legevakten på sykehuset rett her borte, det nye å flotte sykehuset, der er det sikkert bedre hjelp å få enn hos heksedoktorene hjemme.

Vips så bar det til sykehuset i nærheten, det var kun få minutter unna og i grunnen ganske bra da pustingen ble dårligere.

Nå, 6 timer senere er de friske-friske barna hentet av besteforeldre, sykt-sykt barn er i isolat på ett sykehus og frisk-sykt barn er her sammen med meg i isolat på nytt sykehus. Så sitter vi og sender sms til hverandre to foresatte med barn på forskjellig sykehus, men i morgen så blir kanskje sykt-sykt barn flyttet til samme sykehus og avdeling som frisk-sykt barn, selv om de ikke kan være sammen så kanskje to forsatte møtes ved kaffeautomaten.

F#@% Gud, nå kødder du med meg, jeg sa jo til deg at jeg var lei sykehus nå.

Får håpe vi slipper ut i morgen.

Man finner mye rart av applikasjoner til iphone. Nest etter openssh så virker denne wordpress applikasjonen spennende.

Den største utfordringen er å skrive tekst på iphone det er fingerne mine ikke helt vant til.

Noen som vet om en mobil tastatur løsning til iphone?

Noen ganger tenker jeg henne på henne ukentlig, andre ganger langt oftere. Dels fordi jeg er en ivrig leser av bloggen hennes og jeg har møtt denne frøkna i det virkelige livet. Og kanskje mest fordi jeg for snart 3 år siden lånte en bok fra hennes enorme literatur samlig uten å returnere den.

Den ligger der på kontoret i bunken for “må få sendt”, eller som jeg vurderer å døpe bunken om til “fryktelig fryktelig dårlig samvittighet”. Jeg vet ikke om det var min mangel på slik samling, eller at jeg maste på å få låne den.

Uansett grunn tror jeg ikke lenger jeg kan sende denne i posten, jeg må nok levere den på døren med en liten “takk for lånet” oppmerksomhet i tillegg.

Nå har jeg måtte ta ut ferie for å klare å få kabalen til å gå opp. Jeg reiser snaue 50 mil hver dag og sitter i bilen i minst 6 timer hver dag for å klare å hente skole, barnehage og dekke opp sykehus slik at det til en hver tid er en omsorgsperson til stedet på sykehuset.

Og så klart en lærer i dag og si at den ene ungen hadde en feil på hjemmeleksen, jeg som har sjekket hver jævla lekse i alle fag på alle ungene hver eneste dag i de siste 4 årene. Hver dag!! Og nå når vi er i denne situasjonen da må vi klage.

Du kødder ikke med meg om dagen nå.